Innehåll

Balans nr 8–9 2001

Debatt: SPP – Förmånsbasert pensjonsytelse – avgiftsbasert pensjonsforpliktelse?

Docent Rolf Rundfelts artikkel ”Om SAS, IAS och SPP” i Balans nr 5/2001, omhandler blant annet regnskapsmessig behandling av pensjonsforpliktelser gjennom SPP i henhold til IAS. De generelle vurderinger som gjengis i artikkelen om disse spørsmålene går grunnlag for kommentarer.

I artikkelen gjengis og begrunnes den oppfatning at pensjonsforpliktelser gjennom SPP skal behandles som avgiftsbasert plan, slik det fremgår av følgende avsnitt i artikkelen:

Redovisningsrådet har en längre tid arbetat med en svensk rekommendation baserad på IAS 19. Beslut har nyligen fattas om att godkänna ett utkast som kan väntas ges ut före sommaren. I detta diskuteras klassificeringen av SPP. Slutsatsen är att SPP skall ses som en avgiftsbaserad plan.

Huvudargumenten är att arbetsgivaren, genom att erlägga premier till SPP, blir befriad för sitt ansvar att göra ytterligare betalningar om det senare skulle visa sig att tillgångarna inte räcker till för att infria de utfästelser som gjorts. Arbetsgivaren har heller ingen rätt till återbetalning av ett eventuellt överskott. Mot detta står att SPP, för den anställda, måste uppfattas som en förmånsbaserad plan. Klassificeringen av SPP är alltså inte enkel. Rådet menar dock att skrivningen i IAS 19 inte ger utrymme för annan tolkning än den som Rådet gjort.

Etter min vurdering og erfaring vil det væäre oppsiktsvekkende om dette blir den endelige konklusjon i det svenske regnskapsmiljøet.

Internasjonalt startet innføringen av de ”nye” regnskapsstandardene vedrørende pensjonsforpliktelser med introduksjonen av FAS 87 under US GAAP i 1985. I tillegg til regnskapsstandarden som sådan inneholder FAS 87-publikasjonen et omfattende appendiks, Basis for Conclusions, med drøfting og begrunnelse av de konklusjoner FASB kommer frem til. Dette er formodentlig den mest grunnleggende og omfattende gjennomgang av regnskapsspørsmål vedrørende pensjon som har vært publisert. I forhold til det overordnede spørsmål om behandling som förmånsbasert eller avgiftsbasert ordning, er avsnittet The Nature of the Exchange sentralt. Her skriver FASB blant annet:

109. Some respondents disagreed with the Board’s basic view of the nature of the employer’s obligation under a defined benefit pension plan. They argued that the employer’s only obligation is to make periodic contributions sufficient to support the plan. In this view, it is the plan – as a distinct legal entity – that has an obligation for benefits promised to employees. They concluded that the schedule or budget for making contributions determines the amount of the present obligation and current period cost and that contributions scheduled for future periods, although based upon past events, are future obligations.

110. The Board concluded that viewing the obligation and the cost only in terms of scheduled contributions does not reflect the fundamental difference between the inherent promise and the resulting obligation under a defined benefit plan and the promise and obligation under a defined contribution plan. An employer that has undertaken an obligation to provide defined pension benefits based on service already rendered may view it as an obligation directly to the employees (looking through the funding arrangement) or as an obligation to make future contributions to the plan, but the employer has a present obligation based on the defined benefits either way.

111. The Board believes that creating a separate legal entity to receive and invest contributions and pay benefits does not change the nature of the employer’s obligation to pay promised benefits to retirees. Viewing the plan as a truly separate, economic entity raises the question of what consideration the plan received for making benefit promises to employees. ...

FASB:s grunnsyn er altså at finansiering av förmånsbasert pensjon gjennom en selvstendig pensjonsordning ikke fritar arbeidsgiveren for økonomisk ansvar og risiko for innfrielse av opparbeidede pensjonsrettigheter. Det er pensjonsytelsene som sådan som avgjør pensjonsforpliktelsen, ikke hvordan forskuddsfinansieringen legges opp gjennom en nærmere fastsatt premiebetalingsplan. At premien er betalt betyr at finansieringsplanen er oppfylt – ikke at forpliktelsen er overdratt til pensjonsordningen med endelig virkning og dermed heller ikke at kostnaden er endelig påløpt.

Mange andre land har senere modernisert sine regnskapsstandarder vedrørende pensjon, men så vidt jeg kjenner til har dette ikke skjedd i Sverige. IASB fullførte sin fornyelsesprosess ved oppdateringen av IAS 19 til IAS 19 Revised i 1998. Selv om det finnes lokale variasjoner mellom de forskjellige standardene, har man gjennomgående fulgt opp det ideologiske grunnlaget som er etablert i FAS 87. Ovennevnte utdrag fra Basis for Conclusions fra FAS 87 må derfor kunne anses som representativt for et allment akseptert syn på økonomiske realiteter for arbeidsgivers pensjonsforpliktelser overfor sine ansatte.

I IAS 19 Revised klassifiseres pensjonsplanene ved først å definere en avgiftsbasert pensjonsordning. Dernest defineres førmånsbaserte pensjonsordninger som pensjonsordninger som ikke er avgiftsbaserte:

Defined contribution plans are post-employment benefit plans under which an enterprise pays fixed contributions into a separate entity (a fund) and will have no legal or constructive obligation to pay further contributions if the fund does not hold sufficient assets to pay all employee benefits relating to employee service in the current and prior period.

Defined benefit plans are post-employment benefit plans other than defined contribution plans.

For det første er det altså spørsmål om pensjonsforpliktelser gjennom SPP er definert som innbetaling av en nærmere bestemt pensjonsavgift (”fixed contributions”). Det synes å være alminnelig enighet om at så ikke er tilfelle og at pensjonsforpliktelsene i sin natur er førmånsbaserte, slik det blant annet fremgår av sitatet foran fra Rundfelts artikkel.

For det andre er det spørsmål om arbeidsgiver gjennom premiebetalingen har betalt for de opparbeidede pensjonsrettigheter med endelig virkning. Dette vil i tilfelle være ensbetydende med at SPP har overtatt økonomisk ansvar og risiko for innfrielse av opptjente pensjonsrettigheter, uavhengig av blant annet:

  • Resultatet av kapitalforvaltningen

  • Fremtidig lønnsutvikling

  • Medlemmenes levetid, uførhet, dødsfallsforløp mv.

Jeg kan ikke forstå at dette er representativt for den økonomiske realitet i risikoutvekslingen mellom arbeidsgiverne og SPP. Den økonomiske realitet i et going concern perspektiv er at det er kollektivet av arbeidsgivere som fortsatt har den økonomiske risiko for innfrielse av opptjente pensjonsrettigheter – ikke SPP som selvstendig juridisk person.

Hvis pensjonsmidlene ikke er tilstrekkelige for innfrielse av opptjente pensjonsrettigheter og arbeidsgiverne ikke betaler for det som mangler, hvem skal ellers betale? Hvis pensjonsmidlene er mer enn tilstrekkelige for innfrielse av opptjente pensjonsrettigheter, hvem skal ha den økonomiske fordelen av dette hvis ikke arbeidsgiverne? Er ikke SPP:s gevinstutdeling de senere år en bekreftelse på arbeidsgivernes økonomiske interesse i – og risiko for – innfrielse av opptjente pensjonsrettigheter?

Et særlig kjennetegn ved SPP er at pensjonsforpliktelsene for alle tilsluttede arbeidsgivere behandles som ett stort kollektiv uten at den enkelte arbeidsgivers økonomiske interesse i fellesskapet er særskilt identifisert. Jeg vil anta at eksistensen av denne utjevningsordningen kan ha vært medvirkende når Redovisningsrådet er kommet frem til sin anbefaling. Her må det imidlertid skilles mellom:

  • På den ene side risikooverføring fra kollektivet av arbeidsgivere til SPP som selvstendig rettssubjekt, og

  • På den annen side risikooverføring mellom arbeidsgiverne som deltar i kollektivet

Førstnevnte risikooverføring kan kvalifisere for klassifisering som avgiftsbasert pensjonsordning. Sistnevnte risikooverføring er i seg selv ikke et kriterium for slik klassifisering.

Tvert imot fremgår det av IAS 19 Revised at man ikke ”slipper unna” som avgiftsbasert pensjonsordning alene på det grunnlag at flere arbeidsgivere står tilsluttet samme pensjonsordning. Internasjonalt er problemstillingen med slike pensjonsordninger som omfatter flere arbeidsgivere – såkalte Multiemployer plans – kjent, og IAS 19 Revised har tatt høyde for slike pensjonsordninger gjennom særlige bestemmelser. Hovedprinsippet er her at man først skal regne frem resultat- og balanseposter for pensjonsordningen på konsolidert nivå i henhold til hovedbestemmelsene i IAS 19 og at man dernest skal tilordne hver arbeidsgivere en nærmere fastsatt ideell andel av disse konsoliderte resultat- og balanseposter.

Hvilke økonomiske realiteter som ligger i SPP:s kollektiviserte og utjevningsbaserte finansieringssystem og hvordan dette skal håndteres regnskapsmessig, er kompliserte spørsmål å gå inn i. Jeg vil anta at det svenske regnskapsmiljøet har en viktig utfordring i å klarlegge anvendelsen av bestemmelsene om Multiemployer plans i IAS 19 Revised for arbeidsgivere med pensjonsforpliktelser gjennom SPP. Hovedutfordringen vil her bestå i å identifisere den enkelte arbeidsgivers økonomiske interesse og ansvar i fellesskapet. Opprettholdelse av synspunktet om at arbeidsgiverne er fridd fra sitt økonomiske ansvar for å innfri opptjente pensjonsrettigheter må kunne karakteriseres som et blindspor.

Pål Lillevold är aktuarie sedan 1976 och ordförande i Den Norske Aktuarforening 1998–2001.